Om å spå framtiden

Om å spå fremtiden

Vi har lagt et tiår bak oss. Et nytt tiår ligger foran oss. Hvordan vil samfunnet prege kirken og hvordan vil kirken prege samfunnet i årene som kommer? Hvordan vil avkristningen og den ekstreme individualismen prege kirken mot år 2020?

Av Andreas Nordli

Samfunnet dreier seg mer og mer i ekstremistisk retning. Ekstrem i sin behandling av de som ikke tror det samme som majoriteten på Blindern, Løvebakken og Akersgata. Dette ser vi i form av at Kristiansand Frikirke ikke får avholde sitt årlige misjonslotteri etter planen, fordi misjon ikke er samfunnsnyttig. Øyvind Benestad hevder med rette at tradisjonell kristen etikk er blitt kriminalisert med de siste endringene av arbeidsmiljøloven. Vi har en kirke som forvalter en ekteskapslov som likestiller ekteskapet mellom mann og kvinne med to mennesker av samme kjønn. Organisasjoner blir truet med å miste statsstøtte på grunn av sin samlivsetiske plattform. I vinter tenkte politikere fra FrP høyt, hvor de snakket om å forby «prangende kors» rundt halsen på elever i skolegården.

Hvordan vil kirken overleve dette? Hvordan vil kirken se ut om ti år? Vil den kristne tro overleve i Europa? Jeg tror det er viktig å forstå at begrepene kristendom og Guds rike ikke er synonymer. Kristendommen er nemlig en institusjonalisert religion. Jesus lærte oss å be at Guds rike skal komme. Det er Guds rike som altså skal komme – ikke kristendommen som institusjon.

Jeg tror kristendom som religion vil miste fotfeste. Statskirken forblir en politikerstyrt seremonikirke som fyller menneskets behov for overgangsriter, uten at kirken ellers preger livene til sine medlemmer. På den andre siden tror jeg genuin og grasrotpreget kristentro vil vokse frem. Vi får fellesskap som er relasjonelt knyttet sammen, uformelle samlinger, en mer praktisk kristentro, også på grasrotplan innenfor Den norske kirke.

Fordi personlige følelser nå bestemmer hva som er rett og galt, vil vi i enda større grad oppleve en individualistisk moral. Dette fører til mer fråtsing, hedonisme og dyrking av nytelse. Samtidig vil vi oppleve en økning av virtuelle og flyktige relasjoner. Tomhet og lengsel etter dypere relasjoner er sannsynlige resultatet av dette. Midt i dette vil mennesker lengte etter noe å dø for. Nettopp dette kan gjøre at mennesker igjen vil trekke til autentiske, kristne fellesskap. Slik vil Guds Rike vokse, mens kristendommen vil avta.

Revolusjon har alltid startet på gaten. Blant de få. Blant marginaliserte. Bare tenk på William Booth og Frelsesarmeen. Eller kampen for opphevingen av slaveriet som ble ledet av Wilberforce og Clapham-gruppen. Eller pinsevekkelsen for hundre år siden i Los Angeles. Dette vil skje igjen. Jeg ser for meg en generasjon som lever hellige liv; en generasjon som lever i nøkternhet, kjenner Bibelen, bekjemper urettferdighet, lever i bønn, er inkluderende, som ikke sniker på trikken og som ikke bryr seg om hva de politisk rettroende sier. En generasjon som går den ekstra milen. De er overgitte til hverandre, til vennskap, visjon og forvandling. Og de formidler evangeliet på en måte folk forstår. Du vil ikke høre om dette på radioen, men du vil kjenne det på vinden som blåser. Jeg tror noe er på gang. Dette vil jeg være en del av.

Denne lederartikkelen stod på trykk i Mot Målet nr. 2/2010